En av de store pilarene for utviklingslæren er såkalt radiodatering som angivelig skal vise at verden er mange milliarder av år gammel. Denne artikkelen tar for seg den grunnleggende tankegangen bak slike metoder, som C-14 (Karbon-14) og liknende. Gir disse et pålitelig bilde av tings alder?

Obs! Denne artikkelen vil ikke ta for seg bestemte dateringsmetoder, kun vurdere radiodatering generelt.

To små metaforer: Del 1

Tenk deg at du kommer inn i et rom og på bordet står et stearinlys og brenner. Du begynner å lure: «Hvor lenge det har brent?» Du vet ikke, det var jo allerede tent da du kom inn. Så la oss gjøre litt vitenskap:

Vi måler lengden på lyset og ser det er 20 centimeter langt. Vi kan også observere at det nå brenner ned ca. to centimeter i timen. Så hvor lenge har det brent? Vi vet fortsatt ikke, og det er faktisk helt umulig å finne ut av ved mindre…vi gjør noen forutsetninger. Som for eksempel «hvor langt var det til å begynne med»; og «har det alltid brent med samme hastighet»?

Men det er umulig vite om forutsetningene stemmer.

To små metaforer: Del 2

Tenk nå at du kommer inn på kjøkkenet og ser kranen står å drypper opp i en gryte. Vi ser kranen drypper jevnt og kan finne ut nøyaktig hvor mye vann som renner i løpet av en viss tid. Det er også ingen problem å finne ut hvor mye vann som er i gryten. Ut fra det er det enkel matematikk å regne ut hvor lenge kranen har stått og dryppet ned i gryten.

Men hva hvis noen i løpet av tiden har skrudd på kranen? Eller hva hvis gryten allerede var halvfull da den ble satt der? Da vil alt bli feil!

Radioaktivitet

De fleste stoffene vi kjenner fra hverdagen er stabile. Men noen stoffer er ustabile og går automatisk i stykker etter en viss tid. De sender da ut det vi kaller radioaktiv stråling.[a] Når dette skjer brytes stoffet ned og blir til et annet stoff man kaller datterprodukter. I en radioaktiv prosess kan det bli dannet flere slike datterprodukter.

Forskjellige stoffer brytes ned med forskjellige hastigheter. Tiden det tar for halve mengden av stoffet å forsvinne kalles halveringstid. Hvis du f.eks. har 10 kg av et radioaktivt stoff vil det etter én halveringstid være 5 kg igjen, etter to 2,5 kg osv. Halveringstiden for forskjellige stoffer kan variere fra noen få sekund til mange millioner år, men et bestemt stoff har alltid en bestemt halveringstid.

Hvordan dateringsmetodene skal fungere

Det er slike radioaktive stoffer som brukes i radiodatering. Veldig mange ting inneholder radioaktive stoffer, og ved å måle hvor mye det er igjen av stoffet og/eller hvor mye det er av datterproduktet regner man ut hvor lenge prosessen skal ha foregått.

Hvorfor dateringsmetodene ikke fungerer

Tenk tilbake på lyset og vannkrana det sto om ovenfor. På linje med lyset kan man måle hvor mye det er av et stoff og hvor fort det forsvinner, men man vet ingenting om hvor mye som var til å begynne med eller om det har forsvunnet med samme hastighet. På samme måte som krana og gryta kan man måle hvor mye det er av et datterprodukt og hvor fort det dannes, men man vet ingenting om det var noe til stede til å begynne med eller om prosessen alltid har foregått like raskt.

Det finnes heller ingenting i naturen som kan sees på som et 100% lukket system (har ikke blitt påvirket av noe utenfor). At prosesser og gjenstander forblir upåvirket der de ligger i mange hundre, kanskje tusen, eller de påståtte millioner, år er urealistisk naivt.

Problem 1: Umulig å vite om forutsetningene stemmer, det hele blir et usikkert sjansespill.

Et annet åpenbart problem er at en bestemt dateringsmetode ikke fungerer på alle mulige tidsrom. Har stoffet kort halveringstid vil det forsvinne raskt og etter relativ kort tid vil det ikke lenger være mulig å måle at det er der. Stoffer med lange halveringstider vil derimot være vanskelig å bruke på korte tidsrom siden det da ikke har gått lang nok tid til at man klarer å måle noen endring.

Dette betyr at når man får en prøve som skal dateres må man først bestemme seg for hvilket tidsrom denne skal plasseres i og dermed velge den egnede metoden. Dette blir da en fullstendig subjektiv prosess, man velger altså på forhånd cirka hvor gammel en ting er og bruker så en metode som kommer til å gi et slikt resultat.

Problem 2: Man subjektivt velger hvilken dateringsmetode som skal brukes etter hvor gammel man tror prøven er.

Dette er også et sted der kreasjonister har beriket vitenskapen. For siden skapelse bygger på et kortere tidsrom enn utviklingslæren sjekker de ting som evolusjonistene ikke en gang vurderer fordi det ikke gir mening i deres tidsramme. (jfr. RATE)

Avslutning

Marvin Lubenow sier i sin bok Bones of Contention at sikre tall fra dateringsmetodene er ren fantasi. Ingen tall som kommer fra radiodatering er sikre, med velvilje kanskje de som rammer seg inn under noen få tusen år (Walt Brown spår maks 3500 år^[2]). Det finnes mange eksempler på situasjoner der radiodatering ikke har fungert, og det er derfor urimelig å tro at de fungerer når vi ikke kan dobbeltsjekke resultatene ved andre metoder. En ting er i alle fall sikkert, radiodatering kan ikke anses som et håndfast bevis for tings alder. Konkrete detaljer som underbygger denne konklusjonen vil bli gitt i andre artikler om emnet.

Se også:

• Dateringsmetoder: Karbon-14

Kilder:

1. CSE Seminar 7 – Questions and Answers (video), Creation Science Evangelism 2003. drdino.com
2. Ph.D. Brown, Walt: In the Beginning – Compelling evidence for Creation and the Flood, 7th Edtition, ©2001, side 175-176 og side 244-246, www.creationscience.com