Sikkert den mest kjente av alle dateringsmetoder er Karbon-14 metoden (eller mer korrekt C¹⁴ metoden) som ble utviklet av professor Willard F. Libby ved University of Chicago på 1950-tallet. (Det er anbefalt å lese Dateringsmetodene – Virker de? før denne artikkelen.)

Hva er Karbon-14?

Karbon (betegnet med C) er et kjent grunnstoff som finnes i alt liv. De mest vanlige er Karbon 12 og 13 (¹²C og ¹³C) som er stabile stoffer, men det finnes også noe såkalt Karbon 14 (¹⁴C) som er et ustabilt radioaktivt stoff og brytes ned (går automatisk i stykker) etter hvert som tiden går. [a]

Karbon 14 dannes når solstrålene treffer atmosfæren vår og er en naturlig del av vår atmosfære og luften vi puster. [b]

Karbonen i oss

Alle planter, mennesker og dyr får hele tiden i seg en del karbon 14 og vil hele tiden opprettholde en viss mengde. Planter puster inn karbon 14 (via fotosyntesen) mens dyr og mennesker spiser plantene eller spiser dyr som har spist plantene. Men når vi dør slutter vi å spise og puste, dermed begynner vi sakte men sikkert å miste den mengden karbon 14 vi har fått i oss.[c]

Hvordan metoden skal fungere

Når organismen dør vil det ikke få i seg mer karbon 14. Siden stoffet er radioaktivt (ustabilt) vil det begynne å forsvinne. Vi vet hvor fort dette skjer og det finnes teknikker til å fastslå hvor mye karbon 14 som er igjen. Så hvis man vet hvor mye karbon 14 det var til å begynne med burde det være enkel matematikk å regne ut hvor lenge organismen har vært død.[d]

Den opprinnelige mengden karbon 14 antas å være ca. samme mengde karbon 14 som det er i atmosfæren, dvs. lufta vi puster og lever i, noe som virker som en rimelig antagelse.

Hvorfor Karbon 14 metoden ikke alltid fungerer

Karbon 14 metoden er basert på følgende forutsetninger:

1. Organismen inneholder like mye karbon 14 som atmosfæren den levde i.
2. Mengden ¹⁴C i atmosfæren var ca. den samme da som nå.
3. Halveringstiden har vært konstant (i det aktuelle tidsrommet).

Forutsetning i

Alt som dateres skal inneholde like mye ¹⁴C som i atmosfæren. Dette virker som et rimelig forslag men er ikke alltid gyldig. Et godt eksempel er de levende sneglene som ble datert til å være 27 000 år gamle (se punktet på slutten av artikkelen), noe som var på grunn av spesielle forhold der de bodde. Det er umulig å ha oversikt over alle forhold som har skjedd og kan ha skjedd med en organisme i løpet av årenes løp. Denne problematikken blir i stor grad ignorert under datering, man jobber som om resultatene er sikre.

Kort forklart: Man vet ingenting om hva slags «forstyrrelser» som kan ha påvirket organismens mengde karbon.

Forutsetning ii - Del 1

At organismen skal ha like mye karbon 14 som i atmosfæren gir ikke mening om ikke mengden ¹⁴C i atmosfæren er den samme. Hvis den endrer seg hele tiden blir dette meningsløst. Som nevnt blir karbon 14 dannet når sollys treffer atmosfæren, noe som har brakt mengden ¹⁴C fra ingenting til rundt 0.0000765% slik som det er idag. Hele tiden blir det dannet nytt karbon 14 og hele tiden forsvinner det siden stoffet er ustabilt. Dette kan sammenlignes med en bøtte vi fylles med vann som har masse hull på siden. Jo mer vanns om er i bøtten jo mer vann vil renne ut. Men hvis mengden vann som kommer inn er større enn det som kommer ut vil vi etter en viss tid komme til et likevektpunkt. (Se figur!) Da vil mengden vann i bøtta hele tiden være det samme, så lenge vi ikke lager noen flere hull eller øker vannmengden fra vannkrana.

På samme måte vil dannelsen av karbon 14 nå et likevektspunkt etter en viss tid. Hvis vi har nådd denne likevekten vil karbon 14 metoden fungere bra, har vi derimot ikke nådd likevekt vil den fungere dårlig. Da Willard Libby publiserte sitt arbeid om karbondatering i 1952 testet han denne antagelsen. Han fant da ut at ¹⁴C ble dannet fortere enn det ble brutt ned. Dette betyr at det var mindre ¹⁴C i atmosfæren i fortiden. Men Libby mente at det var feil i målingene, fordi han «visste jo at jorda var milliarder av år gammel» og dermed må likevekten ha blitt oppnådd for lenge siden. Han skrev:

Hvis den kosmiske strålingen har hatt sin nåværende intensitet for 20 000 eller 30 000 år, og hvis karbon reservoaret ikke har endret seg særlig denne tiden, da eksisterer det per idag en komplett balanse mellom desintegrasjonsnivået [nedbrytningsnivået] til radiokarbon atomer og opptaksnivået av nye radiokarbon atomer for alle materialer i livssyklusen.^[3]

Sagt med andre ord, karbon 14 vil oppnå likevekt i løpet av 20 000 til 30 000 år. Og dermed vil alt levende materiale inneholde like mye C14.

Her har Libby rett og slett ignorert observasjoner pga. fin forutinntatt tro på at jorden var milliarder av år gammel. Faktisk, de senere år har folk gjentatt Libby sine målingen med større nøyaktighet. Dette viste at denne balansen er mer ute av likevekt enn Libby selv trodde. ¹⁴C dannes faktisk 28-37 % fortere enn det brytes ned, hvilket er et vesentlig stort tall.

Konklusjonen blir da: Mengden karbon 14 i atmosfæren har ikke stabilisert seg, dermed kan ikke denne foutsetningen stemme.[e]

Forutsetning ii - Del 2

Til nå har vi sett på generell vitenskap, men noen skapelsesteorier gir bidrag som er fraværende i sekulær vitenskap.[f]

Ifølge Walt Browns hydroplateteori var likevektspunktet lavere før på grunn av det store plantelivet. Dette førte til at atmosfæren, planter og dyr endte opp med å inneholde små mengder karbon sammenlignet med idag. Derfor vil de etter dagens karbon 14 datering gi for høye aldere.[g]

Mange kreasjonister mener også det var en vannkappe rundt jorda som beskyttet mot solens mange farlige stråler. Denne falt ned under vannflommen da «himmelens sluser ble åpnet.» (1Mos 7:11) Hvis det var en slik vannkappe ville det drastisk hemmet dannelsen av karbon 14 siden det begrenser solstrålene som treffer atmosfæren. Lite karbon 14 i dyr vil isåfall bety at organismen levde før vannkappen falt, ikke at den er veldig gammel.

Uansett hvilken av disse alternativene som stemmer, eventuelt en kombinasjon av dem, viser de at tolkningen av karbon 14 metoden er langt ifra åpenbar. Resultatene har mange usikkerheter, men også uten disse blir metoden aldri et objektivt bevis.

Forutsetning iii

Halveringstidene (hvor lang tid det tar for et radioaktivt stoff for å forsvinne) er allment antatt for å være en konstant prosess. F.eks. tror man at karbon 14 sin halveringstid alltid har vært den samme, radioaktive stoffer skal alltid ha forsvunnet med like stor hastighet som det vil kan måle idag. (Dette er blant annet en følge av aktualitetsprinsippet, slik ting foregår nå er slik det alltid far foregått.)

Dette er ikke en helt urimelig tankegang, men heller ikke noe man kan blindt anta. Det er heller ikke annet enn en antagelse, vi «tror» den alltid har vært konstant slik den ser ut til å være idag. Men det er ting som tyder på at dette kanskje ikke er tilfelle.

Uranium og thorium er to andre ustabile stoffer som går i stykker (brytes ned) etter hvert som tiden går. Når dette skjer dannes gassen helium, som er en veldig lett gass og mye brukt i ballonger. Denne skjer blant annet langt nede i jorden, og sakte men sikkert klarer heliumet og «rømme» ut i lufta. Nå inneholder disse steinene produkter som tilsvarer 1.5 milliarder år med produksjon, men målinger viser også at heliumet bare har lekket ut i 6000 (±2000) år. På den ene siden er dette er argument for en ung jord, men at heliumet bare har lekket i ca. 6000 mens mengden tilsvarer 1.5 milliarder år indikerer også at dannelsen skjedde raskere før. Ellers vil disse to tallene ikke stemme overens.

En annen faktor er lysfarten. Noen mener at lysfarten, som i dag er ca. 300 000 m/s, ikke er konstant men har endret seg i løpet av historien. Jeg skal ikke argumentere for og imot dette er, men hvis dette stemmer påvirker det nedbrytninghastigheten. Lysfarten er en faktor som spiller inn på stoffenes halveringstid, og hvis lysfarten har vært større har nedbrytningshastigheten også vært større.

Denne forutsetningen er kanskje den sikreste av dem alle, men denne er heller ikke 100%. Vi vet ikke mye, men tror masse.

Eksempler der karbon 14 metoden ikke har fungert

De fleste metoder kan vrangtolkes og missbrukes, men det forsvarer ikke dateringsresultater som åpenbart er fullstendig feilaktig. Det finnes forklaring på noen av disse, som f.eks. dateringen av sneglene som kom fra et miljø der karbon hadde lett for å forsvinne. Men alt dette bidrar med er å vise at man aldri kan vite hvordan forholdene var på organismens levested, om utstyret er riktig stilt inn (kalibrert) og om det var andre faktorer til stede som spiller inn på resultatene. Kabondatering kan sjeldent gi et pålitelig resultat.

RCY står for Radio Carbon Years (Radio Karbon År) og er antall år ut ifra karbon 14 metoden, noe som i vitenskapen ikke nødvendigvis er identisk med vanlige år.

• Fairbanks Creek mammuten: Det nedre benet ble datert til 15 380 RCY, mens dens hun og kjøtt ble datert til 21 300 RCY. ^[5][6]
• Levende mollusk skjell datert opp til 2300 år. ^[7]
• Nylig drept sel ble datert til å ha dødd for 1300 år siden. ^[8]
• Dima, en frossen baby mammut: En del av mammuten ble datert til 40 000 RCY, en annen del 26 000 RCY, og «veden rett rundt kadaveret» var 9 000-10 000 RCY. ^[5][9]
• Skjell fra levende snegler ble datert til 27 000 år. ^[10]
• Coloardo Creek mammutene ble datert til 22 850±670 and 16 150±230. (De skulle hatt samme alder.) ^[5]
• En geolog sjekket homo erectus hodeskallene funnet i Java (se Huleboerne – Menneskets evolusjon) med nye avanserte teknikker. Han fant at de maksimum 53 000 år og minimum 27 000 år, når disse skulle ha forsvunnet for 250 000 år siden. (Merk: Her har vi altså en 96% feilmargin!) ^[11]
• Vollosovitch mammuten: En del av mammuten ble datert til 29 500 RCY, en annen 44 000 RCY. ^[5][9]
• Levende pingviner datert til 8 000 RCY. ^[12]